Alt er som i fjor. Samme jobb. Samme hus. Samme familie. Og likevel. Hverdagen er helt, helt endret.
For et år siden hadde jeg aldri før løpt eller stått på en tredemølle. For et år siden var jeg tung i pusten, bøyd i ryggen. For et år siden ville aldri denne dagen gått med til skogstur med familien, bading i sjøen, fotball med barna.
På ett år er vi blitt familien som beveger oss mye mer. Ler mer. Herjer mer. Sammen.
Åh, så mye livsstil har å si – for hverdagen, for dem vi har rundt oss, for selve livet.
Dette skrev jeg på min Facebook-bedriftsside i påsken.
Hva var det som fikk nesten 500 mennesker til å trykke «liker» på Facebook og Instagram?
At jeg har begynt å trene? Hyggelig tanke, men så opptatt av min trening er ikke 500 mennesker.
Det handler om å kjenne seg igjen. Vi liker mennesker som ligner på oss selv.
Ofte tar det tid å se likhetene bak kultur, klesstil og kompetanse. At så mange mennesker trykket tommelen opp for min trening eller sendte meg meldinger etter mitt selvskryt på fjesboken? Jeg tror de gjorde det, fordi de kjente seg igjen, følte at vi er i samme båt. Den båten hvor pusten er tung, der hvor hverdagen ikke er som vi lenger ønsker at den skal være.
Vi er så husvarme i vår egen hverdag at vi glemmer å sjekke ut to viktige ting:
Om vi er der vi ønsker å være. Og om vi er den vi ønsker å være
Motivasjon innenfra
Å nå målene sine krever hard jobbing, og det krever oftest at hverdagen er i balanse.
Hvorfor delte jeg den oppdateringen? Fordi jeg hadde håp om at noen kunne finne nytteverdi i min erfaring.
At noen kunne bli motivert.
I et helt år jobbet jeg med å endre livsstil uten å dele det i sosiale medier. Mitt eneste digitale treningsspor var noen Instagram-bilder tatt på løpetur i fjor sommer. Jeg ville ha mer pust, være sterkere. Motivasjonen kom innenfra, uten behov for å dele i sosiale kanaler.
Min store livsstilsendring kunne handlet om noe helt annet, for en helt annen person:
Et jobbskifte. En hobby. Masterstudier.
Aldri tredemølle, i en alder av 40 år
Det er lekende lett for en fluefisker å kaste ut snøret. Så lett som det er for en bilmekaniker å åpne et panser. Som å bevege seg på en tredemølle, for en som trener. Jeg hadde altså aldri våget meg på en tredemølle, i en alder av 40 år.
Jeg, som løp som raskt som 18-åring.
Som lever av å være foredragsholder, stå foran en forsamling. Som virker så trygg på de høye hælene.
Jeg har aldri tenkt på at jeg ikke har vært på en tredemølle. Eller at jeg skulle på en.
Ikke før jeg innså at pusten min var tung. At jeg måtte rette meg opp når noen skulle ta bilder av meg.
At jeg hadde sluttet å danse, også mentalt. At jeg herjet mindre med barna. Jeg manglet de to ekstra ryggvirvlene.
De ryggvirvlene som viser hvem vi er. Det handler om verdighet, selvrespekt, selvfølelse.
Er du der du vil være?
Hvor ofte stopper vi opp og sjekker ut at vi er der vi vil være? At vi er på riktig sted? Med de riktige menneskene, til riktig tid? «Riktig», som i hva som er rett for deg og dine nærmeste. Ofte det motsatte av «korrekt». Korrekt handler gjerne om hva vi ifølge omgivelsene bør gjøre, hvem vi bør være.
Hva er drivkraften din? spør jeg ofte i jobben min. De færreste har et tydelig svar. De vet ikke helt hvor de skal og hva som driver dem. De visste det før da de valgte retning. Og så har livet tatt dem gjennom svinger og veikryss, helt til retningssansen ble borte.
Spør en 10-åring hva som driver henne eller en 20-åring, hva som driver ham. De har svar. Helt til omgivelsene former dem, begrenser dem og stopper dem.
Vante rutiner i egen hverdag
Vi sovner lett i vante rutiner, blinde på oss selv i vår egen hverdag. Og så våkner vi kanskje en dag, om vi må:
Når legen sier vi må trene, sjefen sier de skal nedbemanne eller partneren sier stopp.
Selv hadde jeg det fint. Men jeg merket at jeg ble mindre og mindre meg. Var mer korrekt, men mindre riktig.
Det og det alene, fikk meg til å begynne å trene. 15 år etter at jeg sist var på et treningssenter eller tok løpeskoene på, innså jeg at jeg ikke lenger var den versjonen av meg som jeg ville være – for mine nære og kjære, og for meg selv.
Det handlet ingenting om kilo, og alt om hvem jeg er.
Jeg hadde to mål: Mer pust, og mer styrke. – For å kunne herje mer med barna, puste lettere i trapper, smile mer.
Så, hvordan klare å endre takt og tempo i en hektisk hverdag? Hvordan rydde plass til fluefiskingen, treningen eller drømmejobben?
Tre faktorer hjelper oss når hverdagens vaner skal endres og nye mål skal nås. De gjelder like mye om målet du skal nå er på jobb, som på fritiden. Om du vil begynne å trene denne våren. Skifte jobb eller bli fluefisker.
De tre faktorene er vilje, mot og støtte.
Vilje kommer innenfra
Vilje kommer innenfra. Vi kan inspireres av andre, men motivasjonen ligger i oss selv.
Vi kan si vi har lyst, og vi kan tro vi har lyst.
Men det er verdiene våre, den indre motoren vår som driver frem viljen.
Inspirasjon skaper ikke handling, men motivasjon gjør. For å finne motivasjonen må du vite hva som driver deg.
Når jeg ikke orker å trene, når jeg ikke har tid, når jeg har lyst til å levere middelmådig; da tenker jeg på hva som driver meg. Ønsket om å få holde tritt med barna, leke med dem. Ønsket om å være en glad og lett familie som opplever ting sammen. Når jeg ser for meg den gevinsten, da orker jeg en økt til, lett.
Motet svikter
Mot: Ofte gir vi opp et ønske eller en drøm, fordi motet svikter. Vi våger ikke.
Etter min Facebook-oppdatering fikk jeg svært mange henvendelser. Mange lurte på hvordan jeg kom i gang med livsstilsendringen. Men det de fleste hadde på hjertet var at de ikke våger å følge sitt ønske om endring.
Det koster for mye mot. De føler seg usikre og inkompetente. Da er det lett å bli der man er.
Vi er så redde for å miste ansikt. Jeg også. Jeg var redd hver eneste gang i mange måneder da jeg gikk inn døren til treningssenteret. Jeg var redd for både menneskene og maskinene.
Fortsatt er jeg i prøvefasen. Det er bare noen få uker siden jeg våget meg alene på løpetur ute i naturen, utenfor lysløyper og turgåere. Nok en seier!
Hent mot i hva andre får til og våg å fortelle at du synes noe er utenfor komfortsonen. Du vil bli overrasket over hvor mange tilsynelatende selvsikre mennesker som kan fortelle om lignende opplevelser. Folk er folk, og vi er ofte mer usikre enn vi ser ut til å være.
Støtte fra omgivelsene
Støtte: Folk er stikkordet for den tredje faktoren, støtte. Det er lettere å gjøre endring, rydde tid eller andre ressurser når vi har støtte rundt oss. Noen finner stor motivasjon i å dele sine mål og fremskritt i sosiale medier, om det er flotte eksamensresultater, trening eller kakebaking.
Fluefiskeren kan garantert også finne heiagjengen sin i sosiale kanaler som Facebook og Instagram.
Finn ut hva som fungerer for deg.
De aller fleste trenger støtte fra en som allerede har kompetanse på det du ønsker å gjøre mer av. Selv fant jeg en personlig trener de første månedene, en person som jeg kunne være åpen med. En som kunne hjelpe meg med kompetanse. Små, selvfølgelige faktorer, som hvordan skru på en tredemølle. Da gjelder det å finne en person du føler du kan stole på, som snakker ditt språk, midt i alt det nye. Et menneske som tror på deg og på målene dine.
En som ser deg, den kommende fluefiskeren.
I tillegg til å søke riktig kompetanse gjelder det å alliere seg med sine nærmeste, partner eller barn, en nær venn eller to.
Jeg la inn treningen som en del av hverdagen, hvor jeg ser på trening som en hvilken som helst annen avtale:
Den gjennomføres til avtalt tid, selv om avtalen bare er med meg selv. Når jeg har tvilt på om jeg virkelig kan prioritere meg og treningen i en ekstra travel uke, er mine nærmeste raskt der for å korrigere den tanken og få meg ut døren.
Jeg trener jo ikke bare for meg, men også for at de skal få mer energi. Og det virker.
Hva driver deg?
Så har du lest dette og kjenner at du er fornøyd med hverdagen.
Fornøyd med hvilken versjon du er av deg, med hva du bruker tiden din på.
Da er det bare å fortsette å gjøre det du tror på.
Men om du akkurat nå kjenner deg igjen, og savner to ekstra ryggvirvler i hverdagen – da har jeg en løsning:
Hva driver deg? Finn den drivkraften.
Denne artikkelen ble først publisert 26. april 2014 i Agderposten, som «Dagens kronikør».
Også publisert hos Hegnar.no: http://www.hegnar.no/kvinner/artikkel500239.ece
Følge meg for flere tips og meninger om tidsbruk og kommunikasjon?
Velkommen innom min www.facebook.com/CecilieTS.no
På Instagram får du hverdagene mine: @cecilietsno
Twitter? @CecilieTS
